Per Hovdenakk, 2002.

Jørgen Haugen Sørensen på Vigeland Museet

Oslo 6 juni - 20 oktober 2002

Det er to tider som møtes, når Jørgen Haugen Sørensens relieffer og skulpturer i gips og bronse tar plass side om side med Gustav Vigelands arbeider. Vigeland var 25 år gammel da han arrangerte sin første utstilling i Oslo i 1894.

Hovedverket var relieffet ”Helvede”, - som har sin klare parallell i Haugen Sørensens relieff ”Den nederste himmel”. ”Helvede” ble oppfattet som ”avantgardistisk” og som et brudd med den herskende klassisistiske tradisjon.  Etablerte kritikere skrev at Vigelands arbeider var uferdige og skisse-aktige.  Den unge Jens Thiis roste Vigeland:  ”Og fordi det innsmigrende og kokette er ham så inderlig imot, kan han stundom bli hensynsløs… … og han vælger ofte med flid det heslige fremfor det smukke og nette”.  Vigelands 1890 talls arbeider står for hans brudd med både læremesteren Thorvaldsen og samtidsidolet Rodin, og reflekterer tanker han delte med andre kunstnere i tiden: Den eksistensielle angst og depresjon forårsaket av Guds død og etablerte verdinormers bortfall.

Vigelands samtidige landsmann Edvard Munch fant sin formulering av tidens eksistensielle krise i ikonet ”Skrik” samme år som Vigeland påbegynte ”Helvede”. 

Sigbjørn Obstfelder, den mest fint-registrerende av dem alle, skrev om ”Helvede”: Der er hans dype skjelven med i bevegelsen, rytmen i verden og i menneskene..  Det er det onde i person, - og det onde er det selsomme som stirrer oss i møte fra livets natt”.

”Helvede” viser myldret av syndere og sørgende, tvilende og troløse strømme inn porten, snuble forbi satan på sin opphøyede trone, og synke ned i fortvilelse og den evige lidelse.

Om Gustav Vigeland ble oppfattet som en kunstner tilhørende og forankret i sin samtid, er det en karakteristikk som også, og i permanent forstand også gjelder Jørgen Haugen Sørensen.  Også for ham er lidelsen og smerten tema, og begge uttrykker seg direkte og fryktløst i arbeide med leiren.

Vigeland søkte seg andre sett av verdier, til avløsning av dem som forsvant med Gudsbegrepets avskaffelse.  Det ble til gigantprosjekter som krevde en hel park til utfoldelse.

For Haugen Sørensen – og hans generasjon – er Gudsbegrepets avskaffelse en permanent tilstand, hvor verdier må søkes i den direkte konfrontasjon med – og reaksjon på samtiden.  ”Jeg mener, jeg ser”, var tittel på hans retrospektive utstilling i 2000.  Med utgangspunkt i 1960-årenes turbulente tilstander av protest og opprør reagerer Haugen Sørensen årvåkent på sin samtid.  Kritisk, men også med blikk for absurditetens humoristiske aspekter, og med en grunnleggende respekt for menneskesinnets mangfoldighet.  Mens Vigeland skildret ”Helvede”, ser Haugen Sørensen seg omkring i ”Den nederste himmel”, - og det er vel der vi befinner oss nå, - og første trinn på en stige mot flere himler.

Jørgen Haugen Sørensen var bare 19 år gammel da han debuterte, i 1953.  Siden har han vært en markert og særpreget aktør i dansk kunstliv, med mange utstillinger, utsmykningsoppdrag og representert i museer og private samlinger.  Svært aktiv også i kunstdebatten, hvor han sjelden har spart på kruttet i sin kritikk av kunstlivets institusjoner og etablissementer.

Men siden 1959 har Haugen Sørensen bodd utenfor Danmark, i 1960-årene i Paris, og siden i Italia, og nå også i Portugal.

Siden 1972 har han arbeidet mest med stein, og mest i Pietrasanta, - steinskulpturens italienske Mekka.  Først for få år siden tok han opp på ny arbeider med gips og leire, som var hans første materiale.

Paris i 1960-årene var viktige.  Kunstnere fra hele verden samlet seg der, og under innflytelse av politiske og sosiale forhold, Vietnam-krigen, den amerikanske ”kultur-imperialismen” kommersialisering og institusjonalisering av kunstlivet, - ble sentrale problemstillinger rundt kunstens sosiale funksjon og estetiske forutsetninger tatt opp til debatt.

Jørgen Haugen Sørensen brente alle broer; meldte seg ut av kunsthandelen, laget film og eksperimenterte med bøker og grafikk.

Han forlot figurasjonen og de klassiske konstruksjonsprinsipper, demonterte helheten og splittet verket opp i enkeltdeler, avskaffet sokkelen og samlet deler av ulike materialer i installasjonsaktige arrangementer på gulvet.

Med overgang til stein etter 1970, samles elementene (også i bronse-arbeider), og skulpturene får ofte en stram arkitektonisk form. Men erfaringene fra 1960-årenes eksperimenter er hele tiden med, og fremtrer med ny styrke i de senere års leire-modellerte arbeider.

1960-årenes eksperimenter og politiske engasjement forsterket også Jørgen Haugen Sørensens behov for og evne til å la skulpturene kommunisere – etablere samtaler med tilskueren.  Dette oppnår han med provoserende og ofte burlesk humoristiske former, materiale-konfrontasjoner og en tydelig lesb. Observasjonen, det engasjerte blikket, ironi og galgenhumor, - ”Jeg mener, jeg ser”.

arhet.